"Idag var Aurora og jeg på jakt, igjen, det ble ingen ryper, men Aurora gjorde noe jeg ikke trodde skulle være mulig, og det må jeg fortelle om.
Vi hadde surret litt rundt på toppen av et fjell et par timer, og ikke sett noe, det blåste ganske kraftig, så jeg tenkte det var like greit å gå hjem.
På tur ned fra fjellet gikk vi litt feil, og havnet i en stor ur med store, bratte berg og lange fall, så vi tok det pent, og kravlet oss frem. Aurora har alltid vært forsiktig og brukt vett når hun skal opp eller ned vanskelige passasjer, det være seg trapper,glatte gulv, eller i dette tilfellet, en bratt fjellside. Men plutselig, i dag, satte hun utfor et berg som gikk mer eller mindre rett ned. Jeg var bak henne, og ropte STOPPSTOPPSTOOOOOPP, til ingen nytte, og jeg så bare halen forsvinne. Jeg sprang fram med hjertet i halsen, og der ble jeg stående og se på Aurora som danset som en fjellgeit ned en passasje som jeg aldri i verden hadde kommet meg ned selv, det gikk omtrent 25-30 meter rett ned med noen små hyller og steiner til fotfeste her og der. Hun stoppet nå og da, fant beste vei videre, og snart var hun helt nede på flata, og der ble hun stående og lure på om ikke jeg kom snart?
Jeg måtte gå rundt, og når jeg kom ned, gikk jeg og så opp på der hun hadde gått ned, og jeg forstår enda ikke, selv om jeg så det med mine egne øyne, hvordan det er mulig at hun kom seg ned der, for det skal ikke gå an! Helt vilt!
Jeg vet snart ikke om det er noe disse hundene ikke kan gjøre, men at det er noe fjellgeit i genene deres er jeg helt sikker på!
Hilsen Aurora og en sjokkert, men stolt Mattis"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar